søndag 4. oktober 2009

Er det tillatt å skrive med ordbilder? Om Cadmus og ordbildemetodens røtter i 1800-tallets Sverige

Jeg har lest en fantastisk artikkel av Ragnhild Söderbergh som heter "Barns tidiga läsning ur ett sociokulturellt og psykolingvistisk perspektiv". Hun begynner med å vise oss betydningen av se-peke-setteordpå-leken i vår læring av barns måte å trene sitt språk på. Barnet selv utforsker systematisk nye ord, måter å sette setninger sammen på, så lenge de har rollemodeller som viser dem veien videre.

Under overskriften "Den "andra" språkinlärningen - vägen till skriften." blir vi kjent med Cadmus, pseudonym for Israel Gustaf Wänman, som fant et marked i foreldre i den utdannede borgerklassen i 1800-tallets Sverige og ga ut heftet "Julklapp - eller lättaste settet att lära barn läsa".

I sitt lille hefte beskriver han en helordsmetode for å lære barn å lese med hjelp av ordkort, der et ord skrives på hvert kort. Til slutt i heftet har han listet opp et antall fortrykte kort som det er meningen man skal klippe ut og klistre opp på kartong eller lignende. Selve læringen skal skje ved lek og bare når barnet selv har lyst. Her følger Wänman iflg Ragnhild Söderbergh en tradisjon fra opplysningstiden og fremover, som representeres av feks J J Rousseau (1712 - 1778) og Johann Bernhard Basedow (1724-1790) som var forkjempere for oppdragelse gjennom lek. Cadmus er også en god representant for sin tid når han i sitt hefte legger vekt på at den morsomme leken med lesekort også gir mulighet til nyttige samtaler med barnet - å forene nytte med underholdning var i tiden.

Cadmus begynner sin bok med en kritisk gjennomgang av hittil gjengse metoder å lære å lese på, og viser til hvor kjedelige de er for barna. I stedet vil han nå presentere en annen men allerede utprøvet metode, en slags lek for barn som nettopp har lært seg å snakke. Bare i den spedeste barndommen kan denne type lek underholde barna - sier han.

At det er borgerskapets foreldre som er Cadmus´ målgruppe fremgår indirekte både av veiledningen og av de ordene han har valgt til ordkort. Blant de personer som barna skulle vise sine lesekort til var guvernanten. Sukker og rosin som var typiske urbane luksusvarer var med på ordkortene, likeså bydyrene hest og hund (ikke landlige ku og sau). Cadmus presenterer også et antall korte setninger som man skulle vise barna, noen av dem viser for eksempel til en liten historie om en tur som barnet går sammen med sine foreldre for å se på naturen og plukke blomster.

Barnets lesing som en lek er gjennomgående hos Cadmus. En lek med kort, der barnet vil se på kortene som sin aller beste leke. Barnet kan jo like gjerne leke med disse "som med hjerter, kløver og spar."

Cadmus innleder sin instruksjon med en sjarmerende og livlig beskrivelse av hvordan denne leken kan arte seg. Man begynner med å gi barnet kortet "Pappa" og sier med en fortrolig mine (litt hemmelighetsfull) "se her min venn, nå skal du få se Pappa". Når barnet blir overrasket over dette, ber man barnet gå til mamma og spørre. Barnet går så til mamma og så til alle de andre i hjemmet og får overalt samme tilbakemelding at jo: Det står Pappa! Så spør mamma om barnet også vil se mamma. Du er jo mamma, svarer barnet. Ja, men her er også Mamma. Første dagen skal barnet vise sine kort med Mamma og Pappa til alle - skriver Cadmus.

Her har vi en paralell til samspillet ved innlæring av talespråk - en se-peke-setteordpå-lek med skrevne ord, der den intelektuelle innlæringen støttes av emosjonelle ord (se her, min venn) og mimikk (en fortrolig mine) og der innlæringen skjer i et samspill der der barnet er drevet av sin egen interesse, sin vilje til å få vite og få sin nye kunnskap bekreftet, om og om igjen henvender det lille barnet seg til de voksne og får svar.

Cadmus viser innlevelse i en liten toårings verden når han lenger frem i heftet gir praktiske råd for den tiden når barnet allerede har lært seg flere av lesekortene: " Nu blir den lilla Pappaskan nödvändig, på det de små vacra korten, som kunna tala, ej må komma bort".

Lesing skal ikke være en plikt, understreker Cadmus. Man skal ikke lese for mye, eller for ofte. Da blir det desto morsommere når man begynner på igjen. Minnet om en underholdende stund kan lett vekkes til live, derimot ville en kjedelig stund snart ødelegge.

Ingenting haster, sier Cadmus. Han er også nøye med at man ikke gir nye kort før barnet behersker de han allerede har fått. Videre er det viktig å glemme alt om skolemessig lesning, man leker med kortene uten å plage ham med staving og lesing i bok. Ved hjelp av ordkortene vil barnet lære seg umerkelig, helt av seg selv.

Tenk at ordbilder, en metode til først og fremst å lære ekspressiv tale, sekundært lesing og skriving, som vi kjenner fra Iréne Johansson/Karlstadmodellen, Sue Buckley i England og Doman i USA har røtter i 1800-tallets Sverige.

Er det tillatt å skrive med ordbilder i skolen i dag? Om eleven hjelpes av det, regnes det som like bra som de som skriver for hånd, eller datamaskin? Er det å skrive ved hjelp av datamaskin godtatt? Målet burde være å få frem det man ønsker å formidle, og forstå skrevet tekst. For å være en del av samfunnet, og kunne la seg påvirke og påvirke andre. Slik kan vel demokratiet fungere, litt bedre?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar